Avgiftskuttene er en tapt mulighet

Det er anslått at Stortingets kutt i veibruks- og CO2-avgiften vil koste 6,7 milliarder kroner. Selv en liten del av dette kunne i stedet blitt brukt til å bygge et landsdekkende nettverk av hydrogenstasjoner.

Oddvar Røyset – Norsk hydrogenbilforening

De høye prisene for fossilt drivstoff førte i forrige uke til at Stortingsflertallet presset regjeringen til å kutte i både veibruksavgiften og innføre midlertidige kutt i CO2-avgiften.

Kostnadene er anslått å utgjøre rundt 6,7 milliarder.

I stedet for å ruste Norge for en fossilfri fremtid der vi produserer vårt eget drivstoff har vi i stedet valgt å subsidiere økt forbruk av fossile drivstoff (som i all hovedsak importeres). I praksis er dette milliarder i subsidier til utenlandske bedrifter istedenfor norske.

Selv mindre deler av dette kunne med fordel ha blitt brukt til å gi hydrogen sin rettmessige plass i den norske energiforsyningen der norske bedrifter kunne få et etterlengtet dytt til å fornye norskbasert energiteknologi .

Produksjonen kommer – hva med etterspørselen?

Med støtte fra blant annet EU har Norge investert rundt 2 milliarder i produksjonsinfrastuktur for hydrogen og ammoniakk fram til 2030.

Da må vi også legge til rette for at noen skal bruke hydrogenet. Transportsektoren har ikke bare et stort behov, men kan også bli et showrom som viser alle at hydrogen fungerer i praksis.

Her er en gjenåpning av Høvik-stasjonen et nærliggende eksempel. Hydrogenstasjonen på Høvik har fungert bra siden 2019, men har nå vært stengt i over 1 år pga kapitaltørke. Med rundt 20 millioner kunne vi her fått på plass en ny og fremtidsrettet stasjon som både ville dekket behovet til personbilene, og samtidig vært et nasjonalt showrom av klasse for tungtransport.

Et levende hydrogenmarked vil også gi rom for innovasjon og internasjonalt samarbeide, noe som gir grobunn for kunnskapsdeling, en nødvendighet for videre teknologisk utvikling. Her har norske FoU og fagmiljøer gått i bresjen for nasjonale og internasjonale prosjekter med lokal og internasjonal spinoff, noe hydrogenselskapene i Ålesunds-regionen er levende eksempler på.

Høy pris gjør nullutslipp lønnsomt

Når dieselprisen passerer 30 kr/L (og 0.5- 0.7 L/mil for personbiler) blir dieselkostnaden 15 – 20 kr/mil. Tilsvarende for hydrogen med pumpepris på 100 kr/kg slik som i Trondheim (0,1 kg/mil) kommer hydrogen ut med ca 10 kr/mil.

Med hydrogenpris som i Sverige på ca 200 kr/kg og 150-250 kr/kg i sentral-Europa, kommer hydrogenkostnaden ut mellom 15 – 25 kr/mil. Det konkurrerer både med ordinær dieselpris rundt 20 kr/L og selv subsidiert diesel etter 1. april. Selv innen tungtranport ligger dieselparitet på 100 til 150 kr/kg for hydrogen (hhv 4 for diesel og 0.8 kg/mil for hydrogen).

Det er med andre ord ikke store marginer som skal til for at hydrogen kan begynne å konkurrere med klassisk fossil diesel.

I dagens usikre situasjon der oljepriser både kan svinge på grunn av konflikter slik som i Persiabukta, at oljereservene ikke ser ut til øke, og at oljeprisene på lang sikt bare vil gå oppover, hadde det vel ikke vært så dumt for Norge å ha et par andre ben å stå på i energi-forsyningsleddet.

I tillegg til økt forsyningssikkerhet ville dette også bidratt til å redusere fossile utslipp, der klimaforskere frykter at vi må forlate 1.5 graders målet etter at vi passerer 2030. Det mangler heller ikke på tegn i tiden: Selv med årets uvanlig kalde forvinter, fortsetter klodens gjennomsnittstemperatur å øke og vintrene blir kortere og kortere.

Stortinget brukte bare noen timer forrige uke på legge tilrette for å fortsette å bruke like mye fossile drivstoff som før. Kunne man ønske at de brukte litt mer tid på å legge til rette for at Norge kan fortsette kampen for mer bærekraftige drivstoff og dempe grunnlaget for fossile utslipp? Norge har unike ressurser, kompetanse og et næringsliv som sitter klar til å rulle ut løsninger.