Not in my backyard!

Onsdag besøker hundrevis av lokalpolitikere norske gjenvinningsanlegg. De bør få tydelig beskjed om at skapet må ha en plass å stå.

LEDER

Årets demokratifesjå i Arendal er over. Som alltid haglet det med lovnader, oppmuntringer, bekymringer og fremtidsvyer. Norge skal bli verdensmestere i batterier, havvind, hydrogen, grønt skifte og vi skal pokker ta meg innfri de klimamålene vi har satt oss.

Det ble snakket langt mindre om hvor vi skal gjøre det.

Mens landets elite var samlet i Arendal, så lokalpolitikerne i Holmestrand sitt snitt til å stikke en real kjepp i det grønne hjulskiftet. Med vedtaket om byggeforbud på Langøya har flertallet i hovedutvalget for regulering, kommunalteknikk og miljø tvunget den samlede norske avfallssektoren ned på pinebenken. Slik byggeforbudet står, vil Norge stå uten kapasitet for håndtering av farlig avfall om to og et halvt år. Alternative løsninger vil ikke være på plass når deponiet er fullt.

Deponiet på den lille kalksteinsøya utenfor Holmestrand forvarer noen av de verste miljøgiftene vi omgir oss med i hverdagen. Hver gang en innbygger hiver en pose i restavfallet, øker fyllingsgraden i deponiet. Farlig avfall er et resultat av vårt daglige liv. Da må vi også gi plass til behandlingen av det.

Eller vil politikerne i hovedutvalget i Holmestrand slutte å kjøpe produkter som ender sine dager i deponiet på Langøya?

Neppe.

Uavhengig av hva man måtte mene om import av farlig avfall og håndteringen den får på Langøya, så er ikke byggeforbudet et lokalt arbeidsuhell.

Snarere er det et symptom på det som kanskje er avfalls- og gjenvinningssektorens største utfordring: En plass å gjøre jobben.

En samlet bransje opplever at lokalpolitikerne stritter imot så fort det er snakk om å bruke arealer til avfallshåndtering, biogassanlegg, hydrogenfabrikker eller gjenvinningsanlegg. Byggesøknader møtes med naboklager om bråk, lukt og tungtrafikk.

Det er så vanlig at det har et eget begrep på nynorsk: Not in my backyard. «Alle» er enige om at vi trenger avfallshåndtering, men ikke akkurat her.

Avfallsforbrenningsanlegget er der fordi vi bruker og kaster. Biogassanlegget fordi vi ikke spiser opp maten vår.

Gjenvinningsanleggene er det sørgelige resultatet av våre bekymringsfrie hverdagsliv. Derfor bør de være så synlige som mulig.

Det bør være budskapet som møter lokalpolitikerne på onsdag.