Røde tall gir ikke omstilling
Som observatør på sidelinjen kan det virke som om mange i olje- og gassbransjen trakk et lettelsens sukk da en av de store aktørene omsider gikk ut offentlig og satte blå hydrogen produsert i Norge «på pause».
En etter en har andre nasjonale og internasjonale aktører konkludert med det samme;
hydrogenmarkedet mangler rammevilkår, tilbud og etterspørsel.
Dette kan vel skrives om til at avkastningskravet hos aktørene i verdikjeden for hydrogen ikke blir møtt.
At myndighetene i europeiske land foretrekker fornybart hydrogen er forsåvidt ikke noe nytt. Men handler ikke dette om drømmen alle land har om å være selvforsynt med egenprodusert energi? Er ikke dette i all hovedsak energi- og sikkerhetspolitikk? Det kan virke som om klimaet sitter i baksetet som en haiker, og må være fornøyd så lenge det får sitte på. Hadde klimaet sittet i førersetet burde ikke de blå prosjektene blitt lagt i skuffen nå. Til slutt er det selvfølgelig de fornybare løsningene som må overta. Men som overgangsenergi er de blå løsningene avgjørende om vi skal nå våre klimamålsetninger innenfor tidsrammene vi har pålagt oss selv.
Men kan det også være at de potensielle kjøperne av hydrogen i Europa også trekker et lettelsens sukk nå?
Det er ingen tvil om at de fleste løsninger med lavkarbon hydrogen som energibærer eller innsatsfaktor fører til en betydelig merkostnad. Uansett farge på hydrogenet. Kostnader og risiko knyttet til den nødvendige teknologiutvikling og nettverksbygging kommer ofte i tillegg. Og har man ikke tilgang på store volum med lavkarbon hydrogen til en overkommelig pris, må man kanskje bare fortsette som i dag en liten stund til. For det er som mange har uttalt om veien til lavutslippssamfunnet; «røde tall gir ikke grønn omstilling».
Kun innloggede medlemmer kan legge igjen en kommentar Logg inn
Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!