Er målet om en full hydrogenøkonomi i EU egentlig mulig?

Det blir i hvert fall langt vanskeligere enn mange ser ut til å tro, sier Maximo Miccinilli – senior visepresident og leder for energi og klima i FleishmanHillard. I en fersk kommentar nevner han minst tre store utfordringer som må løses.

Øyvind Paulsen

I følge Miccinilli er EUs mål om å definere et regelverk som løfter en massiv utvikling av hydrogenøkonomien like utfordrende som å nå karbonnøytralitet innen 2050.

I en kommentar på Euroactivs nettsider sier han at dagens situasjon med høye energipriser og konflikten med Russland gjør det enda vanskeligere for EU, selv om EU-toppene ser på hydrogen som en perfekt måte å avvenne den europeiske økonomien fra fossilt brensel, dekarbonisere sektorer som er vanskelig å redusere (spesielt tungindustri og transport) og – viktigst av alt – å gjøre det rimelig.

Miccinilli trekker deretter frem tre viktige grunner til at drømmen om en fullverdig hydrogenøkonomi vil bli vanskeligere enn først antatt.

Fikk du med deg? Slik designer de det grønne maritime skiftet

#1 . Det vil ikke bli ett enkelt og overordnet regelverk

For det første er det ingen tegn på at EU vil regulere og styre fremtiden til hydrogenøkonomien (fra infrastruktur og tillatelser til standarder og mål) gjennom ett enkelt overordnet lovverk.

— Det å forvente en tydelig og uttømmende lovgivning som driver markedet er en fantasi, sier Miccinilli. Selv om EU-kommisjonen vedtok forslaget om Hydrogen and Decarbonised Gas Package der målet er å skape dedikert infrastruktur og fjerne markedsbarrierer for hydrogen, så vil et slikt forslag aldri være uttømmende.

I praksis vil man i stedet oppleve at definisjoner, mål og delmål for ulike sektorer og den evige kampen om hva som er «den beste hydrogentypen» vil være spredt over en mengde rettsakter, sier han.

LES OGSÅ: EU skal dele ut over 300 millioner euro til grønne hydrogenprosjekter

#2 . Ambisjonsnivået varierer sterkt mellom EU-landene

For det andre viser FleishmanHillards nye rapport om National Hydrogen Strategies at det er store forskjeller når det gjelder ambisjonsnivå og reguleringsiver mellom de ulike EU-medlemsstatene.

I følge Miccinilli kan man dele landene i tre grupper basert på ambisjonsnivå:

• «The frontrunners eller de ambisiøse», som vil reindustrialisere, bygge nye verdikjeder og inngå partnerskap basert på hydrogen. Disse statene går gjerne lenger enn EU.

• Så har man «The developers, eller utviklerne». Dette er land som er positive til hydrogen, men som sliter med å legge langsiktige strategier, og stort sett ender opp med å følge EU.

• Og så har du «The Laggards eller sinkene», som ikke ser på hydrogen som noen hovedløsning for dekarbonisering.

LES OGSÅ: EUs plan om at grønn hydrogen må komme fra fornybare prosjekter er meningsløs

#3. Avhengighet av midler til innovasjon og pilotering

For det tredje mener Miccinilli at hydrogenøkonomien fortsatt vil være sterkt avhengig av strømmen av midler til innovasjon og pilotering som er definert under «Fit for 55»-pakken sammen med effektiv utnyttelse av de nasjonale utvinningsmidlene.

Poenget er altså at den varierende graden av finansiering bare vil forsterke forskjellene mellom de «ambisiøse» landene og «sinkene» ytterligere. I følge Miccinilli vil dette skillet raskt skape en kløft som vanskeliggjør planene om store hydrogennettverk, hubber og industrielle samarbeid over landegrensene.

Hele kommentaren til Miccinilli leser du på Euroactivs nettsider